Nye venner rundt hver sving

Det finnes knapt noe mer kontaktskapende enn motor og musikk.

Ei snau uke med galskap nærmer seg slutten. Vi har kjørt tusenvis av kilometer gjennom fire land, hørt gjennom hele D.D.E.-katalogen, spist motorvarmede fiskekaker, sovet på flatseng i en garasje og vist passet et drøyt dusin ganger til gravalvorlige russere med stjerner på skuldrene.

Vi har kjørt gjennom regn og midnattsol og renset bensinfilter i en bakgård i Mosjøen. Vi har flira og herja, jobba og feira.

Men mest av alt har vi knyttet bånd. Noen var der fra før. Andre er nye.

Noen i speilet

Fram til i år kunne langtigjen-prosjektet trygt kalles en egotrip – bare spør de hjemme. To guttunger i en Opel Ascona – i fjerdegir mot sin tredje pubertet. Ganske nøyaktig ett år etter at vi sto i Royal Albert Hall, med ei halv ei på lomma og en tier som vi bomma, er vi blitt beskrevet som et gammelt ektepar. Et slags rullende troll der to hoder tenker som halvannet.
I etterkant er det ikke få som har sagt at de gjerne vil være med neste gang. Men så langt har bare to faktisk møtt opp når clutchen slippes. Til alt overmål snakker vi om far og sønn; to karer som utgjør det som sannsynligvis er det beste bakspeilteamet nord for Kapp Horn.

– Man bør jo ha med foresatte på en slik tur, mener Ole Jonny og smiler bort på pappa Oddbjørn. Duoen fra Agdenes er godt kjent for asconakusk Torbjørn, men for Lars innebærer de nye bekjentskaper.

Heldigvis er vi relativt gode på blikjent-fester.

Monzabonanza

Ole Jonny og Torbjørn er omgangsvenner, og er begge en smule over snittet motorinteressert. Mens sistnevnte – som den observante kanskje allerede har fått med seg – har en forkjærlighet for den første Ascona-utgaven, har Ole Jonny litt andre preferanser. Hans optimale ungdomsbil er imidlertid også en Opel – men i et litt annet kaliber.

– Denne kom jeg over i et svensk dødsbo, sier han om den gullfargede, treliters coupeen han ratter rundt i. Det er imidlertid et par høyst spesielle fakta knyttet til denne Monzaen. Det ene er at den ble kjøpt for akkurat denne turen.


Det andre er at den ikke er blitt startet siden Lillehammer arrangerte OL. Ole Jonny har altså fullført turen Trondheim-Murmansk-Mo-Trondheim med en 1983-modell Opel Monza som ikke har rullet én meter på 23 år!
– Det ble litt krøll med bensintilførsla de første timene, men det løste vi etterhvert. Nå purrer den fornøyd som ei skogkatt ved ovnen, mener han.
Pappa Oddbjørn innrømmer at han var skeptisk i starten.
– Jeg har sendt noen bilder til kompiser undervegs, og ei stund ble det en del motiver der Ole Jonny lå under bilen og skrudde. Folk lurte på om Monzan hadde fått bakfota, sier han.

Siste kveld med gjengen

Vi har lagt bak oss nesten 4500 kilometer – hvorav de 1500 siste ble unnagjort på godt under ett døgn. Opplevelsene har stått tettere enn gatehullene i Murmansk, folka bedre enn de polerte i ukeblader – og nye vennskap har blitt knyttet.

Vi kan virkelig skrive under på at D.D.E. er stjerner; ikke bare som band, men også som støttespillere. Makan til respons fra popstjerner til enkle sjeler har vel knapt skjedd. Tusen takk, må vi nesten si.

For oss på hjul har dagene vært fantastiske, og forhåpentlig har vi klart å formidle noe av stemninga til deg med skjerm.

Takk for nå. Vi kommer tilbake med mer.

Garantert.

Diskusjon