Mektig i Murmansk

Trønderrock er et internasjonalt språk.

Det er nesten så en må klype seg i armen. Utenfor hotellet står rustne Volgaer parkert side om side med de dyreste SUV’er, stive vakter står i geledd – og karen i baren vil garantert våkne med kuppelhau og magasjau.
I en krok i resepsjonen selges minner fra tida folk og land lå inntullet i et jernteppe. Cash – no card.
I baren spør den vindskeive karen om hva som skjer – og kompisen svarer etter beste evne. Vi skjønner bare «Norvegij» og skuldertrekket.

D.D.E. på russisk

Lenger inn på hotellet åpenbarer det seg en kaskade av 80-tallsglamour. Det er her – badet i lilla neon og speilvegger – at Norges største band snart går på scenen. Rundt 250 mennesker har allerede samlet seg her inne; noen rauter forventningsfullt, andre står stille helt bakerst. Du kan selv gjette hvem av dem som er nordmenn.
Med ett bruser det i lokalet. Bjarne Brøndbo har entret den om lag 30 centimeter høye scenen, ønsker velkommen – og introduserer en gjest de fleste i lokalet kun har sett på tv med stramt blikk og lodden mikrofon.
Det som sannsynligvis er klodens mest selvsikre bergenser – og en av landets aller største kjennere av vår nabo i øst – går straks i gang med å øse av sin kunnskap. Anført av Bjarne gir Hans Wilhelm Steinfeld publikum en rask historieleksjon om skipsfart, om kultur, om folk og om lukta av olje og sjø.
– Om russerne i salen ikke forstår tekstene, så vil de garantert kjenne igjen energien i musikken til D.D.E., sier NRK-veteranen, før han simultanoversetter ett vers og refrenget til «vinsjan på kaia» til russisk – til applaus fra de stille folka bakerst i lokalet.

Varme og trøkk

Når hele bandet så samles på scenen, stiger andelen trøndere i salen med flere hundre prosent. Allerede nå skjønner vi at dette blir en tett og svett seanse, og vi skulle mer enn gjerne hatt en øl her vi står. Rundt oss danses det swing bokstavelig talt så spruten står, og lydmannen bak oss har fått et eget lite ølbasseng i fotrommet.
Fremst ved scenen står to russiske jenter som på forhånd tydeligvis har fått oversatt tekstene; nå synger de av hjertets lyst – på noe som kan minne om trøndersk.
Fra scenen utstråler hovedpersonene stødig spilleglede og vant virilitet, og på gulvet foran dem veives det med norske flagg og øl til noen kroner halvliteren.
For oss enkle sjelene i Asconaen blir det et ekstra høydepunkt da gutta dedikerer framføringa av «E6» til oss trøndere på hjul.
Vi er på fest på lokalet – bare at vi er i Murmansk.
Vi må klype oss i arma igjen.

 

Diskusjon