Kos med Den russiske bjørn

– Russland, ja, sa de, – no problem.

Da vi først bestemte oss for å følge D.D.E. på deres ville ferd mot Bergen, Murmansk og Mo, virket det som en himla god idé. Det synes vi forsåvidt fortsatt – nå som vi sitter trygt forankret på hotellet i Murmansk – men for noen timer siden så det atskillig svartere ut.

For det handler om papirer. Masse papirer.

Visa?

Visum og innreisetillatelse; ord og innhold som i utgangspunktet kan virke enkle og overkommelige. Men om man skal til Russland – og spesielt dersom du i tillegg har en eller annen form for tilknytning til media – kan det virke som om den endelige avgjørelsen tas av Kreml. Vår søknadsrunde startet flere uker før avreise, men da vi kom til Kirkenes etter å ha kjørt nesten 1600 kilometer, hadde vi fortsatt ikke fått tilgang på de nødvendige papirene for å få komme inn.

Våre venner på Scandic Kirkenes hadde på forhånd blitt bedt om å ta imot Jetpak’en med pass og innreisetillatelse om den skulle dukke opp.

Vi oste ikke akkurat av selvtillit da vi rusla inn dørene der torsdag ettermiddag.

Bilens grønne kort

Lykken var stor da det viste seg at vi faktisk hadde fått papirene; en lykke som varte i flere minutter.

– Dere kjører egen bil? Dere må ha grønt kort fra forsikringsselskapet. Ellers går det ikke.

Solstrålen bak disken på et slags reisebyrå i Kirkenes svarer på russisknorsk, og virker like entusiastisk som en som er satt til å se på at maling tørker. På et vis som ikke akkurat selger inn heimlandet hennes som lykkeland, kan hun altså meddele at til og med bilen trenger et slags visum.

– Kopi er ikke nok. Dere må ha originalen, fortsetter hun.

Så da var vi med andre ord tilbake på null igjen.

Famous Norwegian band

Noen telefonrunder, eposter og printere senere står vi her med hvert vårt grønne kort. Det vil si; Asconan har fått et gult. Vet ikke helt hvordan vi skal tolke det.

Vi setter etter hvert kursen mot Storskog, der vi stikker innom på norsk side og viser fram passet vårt. Inn og ut på ett og et halvt minutt. Så kjører vi til den russiske tollstasjonen.

Her blir vi i nesten halvannen time.

– Yes, yes, yes. Concert. D.D.E.. Very famous Norwegian band, sier vi på nytrøndersk, og han karen i stiv uniform leer ikke på en muskel i fjeset. Han kunne like gjerne vært hogd ut i stein der han står – før det blir antydning til rørelse i munnviken hans. Vi får en ny stabel med papirer å fylle ut.

– Very old car. Bresjnev was our leader then, sier steinfjeset.

Når kollegene hans er ferdige med å gå gjennom hele bilen – og da mener vi virkelig hele bilen, med chassisnummer og alt – får vi etter hvert kjøre videre.

Da er det flere hundre meter til vi på nytt skal vise passet.

 

Diskusjon