Når fjellet kaller

Gutta på tour er ikke det samme som Gutta på tur.

Vi skulle kanskje sjekket litt mer først. Vært litt tidligere ute med bestillinger. Men ingen av oss er liksom skrudd sammen sånn.

Klart det er tamt når dagens målstrek nærmer seg, og resepsjonisten kan melde at det ikke er rom i herberget. Vi kunne sikkert valgt en stall i stedet, men verken gull, røkelse eller myrra hjelper når alt man trenger er et hotellrom.

Til fjells

– Turistbusser. Mange turistbusser, sier telefonstemmen. Ikke ett eneste rom er å oppdrive i Alta denne kvelden.

Løsninga finner vi i fjellet. Langt oppi fjellet.

Problemet er bare at vi ikke er sånne gutter på tur du ser på TV. Ikke mye Hjeltnes, Brimi og Ulvang over denne gjengen. Og aller minst fjellvant er Asconaen – som snart skal slite med snaue fire kilometer råtten skogsbilveg.

«Difficult roads lead to beautiful destinations», står  det plutselig på et skilt. Da har vi allerede vurdert nyrebelte.

Gutta på setra

Vi fant altså til slutt et sted å overnatte. Ongajoksetra åpenbarer seg plutselig i bjørkekrattet, men uten oppmuntrende skilt langs «veien» opp – skilt av typen «You can do it» og «Don’t give up» – hadde vi gitt opp for lengst. På et tidspunkt vurderte vi å heve Asconan og sette på 33-toms Mudterrain-dekk for i det hele tatt å klare den snaue fire kilometer lange strekninga oppover fjellet.

Det hadde tatt seg ut.

 

Diskusjon