Fire pils og en pizza – oppsummering dag 6

Livet som rocker på 60- og 70-tallet var definitivt ingen dans på roser. Bare spør William Hakvaag (69).

Mannen som står bak det mildt sagt imponerende krigsminnemuseet i Svolvær – han har personlig skaffet alt av gjenstander her – kan mer enn krigshistorie. William Hakvaag var den første sologitaristen i det legendariske bandet Prudence, og spiller fortsatt gitar i diverse sammenhenger.

– Sologitarister er noen sjeldne raringer. Det er en ensom jobb med enormt mye øving på egenhånd, forteller han.

Om ikke livet med Prudence en kort periode på begynnelsen av 70-tallet kan beskrives som spesielt tamt og ensomt, minnes han at det til tider var tøffe tak. Vinterturneer i 30 minus med en sliten bandbil uten varmeapparat, eksosforgiftning og minimalt med penger og føde er vel ikke noe de fleste av oss forbinder med et glamorøst musikerliv.

– Det ble mange farlige situasjoner langs veiene. Det å opptre er jo artig, men alt det der i rundt; det er en farlig ferd. Nettopp derfor var det mange som sluttet som omreisende musikere på den tida, forteller Hakvaag.

Selv reiste han rundt med Prudence i fire måneder. Det var i grunn nok.

– Jeg kan ikke huske at vi kranglet spesielt mye, og vi skiltes som venner, sier Hakvaag – og legger til at han synes Åge Aleksandersen har en særdeles imponerende karriere.

– Man må ha en viss askese i seg for å få det til i musikkbransjen; det kan lett gå til grunne med mat, alkohol og alt det der. Det som er utrolig med Åge, er at han har klart å holde ut så lenge. Det er ingen andre som har klart det – i alle fall ikke her i landet, sier Hakvaag, som etter Prudence-tida spilte i Zoo; et band mange husker som det mest markante i landsdelen på 70-tallet.

Og da gikk det ikke i trønderrock.

– Den originale, ur-trønderrocken var dyster, mener Hakvaag.

– Åge spiller ikke trønderrock – sånn egentlig. Åge er mer glad-rock.

 

Diskusjon